Kåringen av "Beste spill fra NM for par 2017" er nettopp foretatt av Norsk Bridgepresse (NBP), og prisen gitt til Tor Bakke og Jon Sveindal fra Bergen.  

Det er også en pris til journalisten som publiserte spillet, og den gikk til Svein-Olai Høyland som var produktiv i bulletinen under mesterskapet i Stavanger. Her er hans artikkel om spillet, og den ble publisert før siste sesjon av turneringen. Så artikkelen het "Medaljejakt", noe som var nokså beskrivende for bergensparets situasjon. Til slutt vant de da også bronsemedalje - en sterk prestasjon.

Her er Høylands artikkel:

Medaljejakt

av Sven-Olai Høyland

Jon Sveindal og Tor Bakke ligg på andre plass før siste sesjon. I første runde på søndag sat Jon i første hand i ugunstig sone med:

Han passa først. Nestemann åpnar med 1sp (presisjon, 5+ spar og maks 15 hp), pass hos makker og 2sp frå neste. Mange ville vel passa, men Jon viste at han er på medaljejakt då han meldte 2NT for å syne begge minor. Aggressivt, men han veit at makker har maks 2 spar. Åpnaren er også begrensa, så makker har sannsynlegvis ein del. Åpnaren meldte 3 sp, Tor 4kl som vart sluttkontrakten. Heile spelet såg slik ut:

Sjølv ei beit ville gitt god score for bergensarane, men Tor spelte nøyaktig som alltid. Utspel spar 6, som gjekk til kongen. Spar ess trumfa Tor. Deretter spelte han hjarter til kongen, spar til steling, hjarter ess og hjarter til steling. Når han no spelte kløver frå bordet, kom Vest inn og måtte enten åpne ruteren eller spele spar til dobbelt renons. Vest spelte spar og då vart det lett, men med ruter tilbake, vil Tor likevel vinne ved å legge liten og seinare spele ruter til åtteren. Det ville nok heller ikkje hjelpe Vest om han tok kløver ess før spar ess. Tor eliminerer marjorfargane på same måte (og ser at Vest har AKJ i spar, hjarter dame og kløver ess) og spelar ruter til åtteren og Øst er innspelt.

Juryen bestod av Marianne Harding, Knut Kjærnsrød og Harry Arne Vågen. Her er jruryens begrunnelse:

Jons innledende pass er ofte riktig i ugunstig sone, men når meldingene avslører spartilpasning hos motstanderne, er det stor grunn til å tro at makker har tilpass i hvert fall i èn minor. En fryktløs balansering med bare 4-4 i minor, absolutt rett timet, og makker Tor Bakke følger opp og konkurrerer på 4-trinnet til en kontrakt som han pent spiller hjem.

Slik kjemper man i toppen i parturneringer!

Fortjent pris til Tor Bakke og Jon Sveindal

KOMMENTAR (min):

Aggressiv bridge er på moten. Men det er ingen tvil om at aggresivitet kan være et tveegget sverd. For mye av det "gode", og det blir for mange bunner. For passiv bridge vil føre til at man blir alt for enkle å spille mot. Det gjelder å finne den riktige, hårfine balansen i dette.

Å åpne tynt, for eksempel med balanserte 11-poengere hele tiden gir ikke nødvendigvis noe sånn av seg selv, og det kan lett føre til at egen side kommer for høyt. Jeg synes Jon sin pass i åpning viser det vi alle vet, den mannen forstår bridge. Hånden er ikke så verst, men det er flere negative faktorer: få majorkort og en K-J dobbel kombinasjon som ikke nødvendigvis er verd så mye som om de fire poengene hadde vært i to farger. Når så meldingene utviklet seg som de gjorde viser Jon sin aksjon igjen god bridgeforståelse, spesielt siden dette dreide seg om parturnering hvor man med de riktige kortene må være med for ikke la motparten spille lave kontrakter, spesielt når de har vist tilpasning. At så den sluttkontrakten ble spilt pent av Tor gjør at Høyland sin artikkel rett og slett ble en historie om god bridge!

Faktisk vil noen kanskje si at Sveindal i dette spillet var litt passiv først (jeg synes dog ikke det), men så aktiv senere, på det riktige tidspunktet i meldingsforløpet! Og her ligger nøkkelen til dette med aggressiv eller passiv bridge - det gjelder å finne den riktige balansen. Erfaring er i så måte ingen ulempe...

.

I oktober blir det landslagsturnering i Sandefjord – et godt tiltak for å gi mulige landslagsspillere internasjonal matching.

Norsk bridge har slitt en del internasjonalt de senere årene, i alle fall i mesterskaps-sammenheng. Flere med meg mener veien å gå er at de beste spillerne, de som kan være aktuelle for landslag, blir matchet mot sterk, internasjonal motstand.

Selvsagt er det viktig at ambisiøse par jobber med system og slikt. Like viktig tror jeg det er at de får brynt seg skikkelig mot sterke utenlandske par/lag, og får følt på intensiteten det er å spille den typen kamper. Riktignok er nivået på hjemmebane bra, for eks. i 1.divisjon. For de 4-5 beste lagene der er det ikke mye lavere nivå enn i et EM. Men det er mer intenst og mye tettere mellom topplagene internasjonalt, og erfaring med å spille den typen turneringer er utvilsomt viktig.

Å la de mer uerfarne av våre mest talentfulle spillere få sjansen i mesterskap, gjerne flere ganger, er trolig nyttig. Og å trene mot andre nasjoner som er like gode eller bedre enn våre egne landslag vil garantert gi en utvikling og dermed bedre internasjonale resultater.

Vi har registrert at dette med internasjonal matching er noe som NBF satser på og oppfordrer aktuelle representasjonsspillere til å gå inn for selv. For dette er et økonomisk spørsmål, og NBF gir støtte, men kan ikke med god samvittighet overfor resten av medlemsmassen svi av alt for mye på internasjonal satsing. Men viljen er der både hos forbundet og spillerne.

Nylig så vi fire, potensielle damelandslagsspillere delta i en internasjonal turnering i Vilnius (og gjorde det bra!), men en del andre som også er aktuelle for representasjons-spilling deltok i en turnering i London. Av spillerne som satser på å komme med på det åpne laget deltar også flere internasjonalt, noen ved å dekke kostnadene fra egen lomme, andre fordi de i noen sammenhenger har fått innpass på profflag.

Norge burde også kunne sette sammen et meget sterkt seniorlag da flere spillere som er gamle nok til det fortsatt holder høy standard.

Så jeg spør bare: Hvorfor kan ikke målet være at Norge klarer å kvalle til alle tre klassene i VM 2019?

Sverige greide det i EM i fjor, de var med i alle tre klassene i Lyon i år. Og alle de svenske lagene gikk til sluttspillet med medalje i to av klassene som resultat!

Turneringen i Sandefjord vil bestå av to norske lag i hver klasse, damer og åpen klasse. Fra Nederland og Polen kommer lag i hver klasse som dermed blir på fire lag.

Den utenlandske motstanden blir i Sandefjord fra to av verdens beste bridgenasjoner. Så vidt vi kan se er det kanskje ikke de absolutte førstelagene de kommer til å stille med. Likevel, dette blir kvalifisert motstand! Både Nederland og Polen har en så god bredde i toppen at hver av de trolig kunne satt sammen mange lag hver som ville kunne kjempet høyt oppe i EM.

Norge stiller med spillere fra de respektive landslagstroppene. Espen Lindqvist – Boye Brogeland stiller ikke, de er etter det vi har bragt i erfaring opptatt på annet hold. Det er paret som vil være ankerparet for det norske landslaget i åpen klasse i 2018, og trolig i flere år fremover. De har imidlertid allerede etablert seg i verdenstoppen, og de får atskillig med matching ved at de deltar jevnlig i større internasjonale turneringer.

De norske lagene i denne landslagsturneringen blir:

ÅPEN KLASSE

For meg ser disse to lagene omtrent jevngode ut, og det er grunn til at begge lagene vil slå bra fra seg mot god utenlandsk motstand.

Unge Fredrik Helness får en ny sjanse til å ta på seg landslagstrøya

DAMEKLASSEN

Også i dameklassen har de satt samen to ganske jevngode lag med en mix av erfaring og ungdommelig pågangsmot. Det skal bli spenndende å følge med turneringen, og selvsagt vil det bli rapporter her i bloggen. Det er dessuten planer om å få overført fra turneringen på BBO.  

Mer informasjon om denne landslagsturneringen finner du på NBF sin side, her.

Landslagsspillerne, både de norske og de utenlandske som deltar i denne turneringen vil også delta i lagturneringen Jotun Bridge Open Teams rett etter landslagsturneringen. Mange andre norske elitespillere har allerede meldt seg på. Dette blir en ypperlig anledning for andre turneringsspillere til å bryne seg mot den ypperste eliten!