Parturneringene er godt i gang i Wroclaw. I åpen klasse er semifinalene halvspilt. De 46 beste fra semifinale A går til finalen, mens de 6 beste fra semifinale B også er kvalifisert. Foreløpig er Harald Eide og Erik Eide best av de norske på 18.plass.

Resultater semifinale A
Resultater semifinale B

I dameklassen er det Ann Karin Fuglestad - Marianne Harding som foreløpig ligger best an av de norske med sin femteplass. De 18 beste parene går til finalen.
Resultater

I veteranklassen ligger Peter Marstrander - Rune B. Anderssen på en fin andreplass.
Resultater

Finalene i de respektive klassene spilles fredag og lørdag.

Det er ikke live oppdatering fra parturneringene, men du kan finne alle resultatene etter hver sesjon på resultatsida.

Her er noen refleksjoner fra Wroclaw idet bridge-OL går mot slutten. Det skal bli endel spill senere her i bloggen, men sant og si ble det av flere årsaker ganske travelt her nede.

Når et lag som New Zealand - typisk outsidere - klarer å komme helt til kvartifnalen i åpen klasse i et bridge-VM kan det ikke ha vært veldig mye uflaks inne i bildet. Men var det rein flaks å nå så langt?

Før turneringen fikk vi alle beskjed fra flere hold at å spille i kvalifiseringens gruppe C var griseflaks, den var klart svakere ble det sagt bla. på Bridgewinners. Det være særlig kjepphøye amerikanere som mente dette. Jeg er enig i at Gruppe C så litt svakere ut på papiret, i alle fall enn Gruppe B (som Norge spilte i) som virket sterkest. Re-draw ropte amerikanerne! Nå ble riktignok gruppe C endret litt da det kom ett forfall, og de byttet inn Irland til C fremfor ett av de antatt svakeste lagene. Likevel, det innrømmes det ikke var akkurat uflaks å være i C-gruppen, noe jeg selv sa her i bloggen i min forhåndsomtale. Det kom fem lag videre til Round of 16 fra hver gruppe pluss beste sekser, og beste sekser kom fra vår gruppe. 

Det som skjedde i Round of 16 (hvor du var nødt til å møte lag fra en av de andre gruppene over 96 spill) var at hele fem av de kvalifiserte fra Gruppe C vant sin KO-kamp, så til kvartfinalen gikk hele fem av åtte lag fra vår opprinnelige "svake" gruppe! Så rein flaks kan det vel ikke trekningen vært.

New Zealands kamp i Round of 16 mot regjerende europamestre Frankrike ble ikke vunnet pga. flaks, etter min mening. Vi spilte bra, de undervurderte oss antagelig, og etter hele 96 spill synes jeg vi vant fortjent. Men vi var vel ikke akkurat uheldige...og det var nok en gigantisk sensasjon.

Men det må vel være lov å si at det er uflaks å renne seg på en grusom magasjau natten før man for første gang skal forsøke seg i en kvartfinale. Det var det som skjedde med meg denne uken, og jeg var stort sett på toalettet, eller i senga, og som de fleste vet er det umulig å få sove med den type trøbbel (og her skal jeg spare dere for noen svært udelikate detaljer). Pokkers uflaks!

Men det hjelper godt på å ha gode lagkamerater. Vårt unge par Matt Brown (20) og Michael Whibley (29) storspilte utover i turneringen, men de fikk nok mot slutten litt for stort ansvar da jeg bare kunne holde i ett par runder i kvartfinalen. Spania i kvartfinalen så ut som en mer overkommelig oppgave enn Frankrike i forrige runde. Og at det ble Spania og ikke USA (som spanjolene slo ut i Round of 16) var en stor overraskelse. Til amerikanerne er det fristende å si: tenk å tape over 96 spill mot et lag fra den svake C-gruppa, da gitt! Uansett, for oss å få lov å møte Spania i kvart'n i stedet for USA må kunne sies å være heldig. Eller egentlig griseflaks!

Trodde vi...og vi var sannelig så kjepphøye at vi mente det var en stor sjanse for å nå semifinalen hvor vi å så fall ville møte Monaco med Helness-Helgemo på laget - i et VM! Jeg spøkte om det med Tor og Geir til og med; "Ja, da blir det i alle fall en nordmann i finalen".

Nånei, spanjolene ville annerledes, og de viste seg som et mye sterkere lag enn de noengang har vært. De hadde også en voldsom flyt. De gjorde omtrent like mange feil som oss i kampen, men de traff på det meste, når det skulle limes, og de traff på når det skulle meldes hardt. Bare i det tredje settet (av seks) ga slike spill nokså tilfeldige dobbelsvinger som godt kunne gått motsatt vei, og over de 16 spillene var de svingspillene verdt godt over 50 IMP. Og sånn var det stort sett i hele kampen. Jeg synes de hadde flaks, men det er selvsagt et godt lag, i kanonform, og de sitter i en enorm flyt.

I skrivende stund er spanjolenes semifinale mot Monaco halvveis, og Spania leder kampen med 46 IMP! Kanskje var det egentlig uflaks å møte Spania i kvart’n?

Selvsagt hadde vi flaks i mange spill, som alle lag har. Best husker jeg de spillene vi dummet oss ut i, men som ikke ble kostbare.

Komet-paret Brown-Whibley var i et tilfelle i 4 grand og gikk tre bet hvor det har slem i kortene, minus 300. "Katastrofe"? Vel, det vant NZ 17 IMP på! Hvordan det er mulig? Motstanderne hadde en enda større "katastrofe" mot Cornell og Bach og var i 6 grand som behørig ble doblet, +1400 til NZ! Det er flaks.

Makker og jeg hadde en system-klikk i et spill hvor vi meldte en hårreisende storeslem som gikk to bet. Flaksen var imidlertid at det var to bet, lilleslem som var ganske naturlig å komme i der var det en bet. Det meldte våre motstandere, og med ingen i sonen var det kun 50 mot 100, 2 fattige IMP ut i et spill som ser fryktelig ut.

I et spill så sparfargen slik ut:

A K Q 9 x x mot x x x

Resten av kortene var glimrende, ingen tapere og en fin hjerterfarge som normalt lett lar seg godspille. Der jeg fulgte spillet på BBO tok meldingsforløpet fem sekunder opp til 7 spar som i praksis var avhengig kun av at sparfargen ikke skulle sitte 4-0 bak . Men slik satt det, 4-0 bak! I svært mange kamper var storeslem med en bet uavgjort spill. De som stoppet i lilleslem der det teoretisk sett er en glimrende storeslem fikk ufortjente flaks-IMPs. Men vi hadde flaks også. NZ sitt par hadde en meldeklikk (men for å være fair, det fikk meldinger i mot som nesten ingen andre fikk), og stoppet i utgang! Mot et topp-lag ville det som oftest gitt et paradoksalt gevinstspill (!), for de ville spilt 7 spar med bet. Men vi spilte mot et av bunnlagene, og da var det livsfarlig, for de kunne godt stoppe i lilleslem. Men neida, de stoppet også i utgang, og ikke nok med det, de fikk kun elleve stikk. Dermed vant vi 1 IMP på at vårt par spilte en særdeles pinlig utgang der det ville vært mer ærefullt å gå ned i storeslem. Flaks!

For å oppsummere: flaksen og uflaksen går hånd i hånd. Det jevner seg antagelig ut. Den største uflaksen jeg har hatt denne uken er at jeg ble sjuk noen dager, det i et land hvor mat og ølpriser er så fordelaktige at vi ler rått hver gang regningen kommer. NZ- bridge har et mer liberalt syn på dette med alkohol osv. enn NBF, det er liksom frihet under ansvar (vi er amatører). Derfor er det for oss naturlig å ta seg noen øl etter spilling, «to wind down» som de sier. Spesielt når en halvliter øl koster omtrent 15 kroner! Men det ble altså fire dager (så langt) uten et eneste glass øl, og heller ikke mat. I stedet har det vært noen kjedelig skiver med ristet brød og utvispet cola (for å få ut kullsyra, gammelt triks).

Glade jenter etter kanonbra innsats!

Jeg vil avslutte disse refleksjonene med å ønske alle nordmenn som spiller i parmesterskapet lykke til med avslutningen. Samtidig varme gratulerer til det herlige norske damelandslaget som kom seg helt til kvartfinalen og underveis i den hele tiden hadde bra sjanse til å komme seg videre til semien. Flott levert! Jeg synes også det norske laget i åpen klasse gjorde en fin innsats selv om det ikke ble avansement.